Mannen som elsket Yngve (2008)
“My name is Jarle Klepp and I want a life”
(Source: maraudent, via drmowinckel)
(via favoritepicturesss)
Fortapt
(Mannen som elsket Yngve)
(Source: ailurophilelady)
"Hva er det egentlig som skjer når man får en venn? Er det egentlig det samme som skjer når man forelsker seg (…), bare at man velger vennskapet som relasjon, heller enn forelskelsen? Har ikke dette de samme trekkene som når man bare må høre på en plate man har kjøpt; om og om igjen må den snurre i cd-spilleren, for du kjenner det i magen, hvor bra det er, du kjenner det, hvor viktig denne musikken er for deg, ikke sant?"
Tore Renberg, Mannen som elsket Yngve
"Hjertet øker takten når følelsene som for litt siden var forhindret fra å arbeide, har kommet på jobb, det iser i tennene og banker i tinningene, for telefonen ringer, nå, og det skal den ikke gjøre."
Tore Renberg, Kompani Orheim
"Det har jo hendt, Jarle. Alt dette kan du gjøre krav på, for det er ditt. Men lykken lar seg ikke huske, den var altfor begripelig, den var altfor god, den lot deg bare leve. Hva husker du da?"
Tore Renberg, Kompani Orheim
"Hun smiler til ham, og han tenker at denne morgenen, mens vi flyr gjennom skyene og den tidlige sola treffer vinduet, ser hun på meg med større kjærlighet enn på lang, lang tid. Men hun kjenner meg ikke."
Tore Renberg, Kompani Orheim
"Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi."
Tore Renberg, Kompani Orheim
